Thank you, India.

Fieldbreaks; Pondicherry and Sri Lanka

2007-01-03T05:54:00.000-08:00

Even though I never quite “get enough” of the area that I am staying in and the people here, it is very good to get away for a while to gather your thoughts, and also get new perspectives on the things one has already discovered.

I am lucky to have already been in India two times before, and both times I have stayed in the wonderful town of Pondicherry on the east coast in Tamil Nadu. There is an Norwegian school there (www.kulturstudier.no) which have classes in anthropology, history of religion, and peace and conflict studies. When I arrived to India this time I spent some time in Pondy to relax after a long summer of work, and I got to know some of the students there. So it was natural to go back for a fieldbreak, party a little, speak Norwegian, and talk to the anthropologists who work for the school.

When December came, I decided to go to Sri Lanka to get my visa extended and to finally travel on this magnificent island to the east, something I definitely should have done before, because Sri Lanka is truly amazing; from the steep tea hills in the mountains to the white beaches of the south, it really was like going to a green and lush paradise. But then again, the war is still visible, and the presence of military forces everywhere was a bit disturbing, but fortunately it did not overshadow the good things Sri Lanka has to offer.

Waiting for the field

2007-01-03T05:52:00.000-08:00

When I first went out to do my fieldwork, I expected a new world of impressions and activities that would have me panting along, not having a minute to spare due to the well of information that would be presented to me at all times.

Well, it was not quite so. Indian time differs strongly from European time, to say the least. And I found myself waiting. All the time. Waiting for my driver, waiting for my translator, waiting for people to show up in general, waiting for the rain to stop (during rain NOTHING happens), waiting for people to get off work (overtime every day is not uncommon), waiting waiting waiting.

But I guess this is something many researchers discover when doing work in India, so I just have to make the best of it, and fortunately, when things finally happen, they are worth the wait☺

The first breakthrough

2007-01-03T05:25:00.000-08:00

Going from the textbooks and the safe environment of the university to suddenly finding yourself on your own in the field can be quite overwhelming. And this also happened to me. Coming to Bommasandra/Electronic City on the outskirts of Bangalore (still considered the Urban part though) was to say the least confusing. I was looking for the impact of economic development, and I found it everywhere...and nowhere. And for the specific people I was looking for, the Dalits, I really had no means of picking them out of a crowd, event though I had been told that there was a vast population of them in this area. Well, then maybe one just has to rely on serendipity to get the study started? And well, so it happened.

I was going to Electronic City by bus, when I was pushed aside by a frantic crowd that was trying to get on the same bus (usually 50% on the bus stand will get on the bus, the rest will have to wait for the next one) So I found myself standing alone in the intersection by the highway, and I thought I might just get myself a banana while waiting for the next bus. And that is when I saw it. An auto rickshaw on the other side of the road, in front of a whole cluster of other of its kind, yellow and black as theyr are in this area. But this one had a strangely familiar image on its windshield: a sticker of Dr. Bhimrao Ambedkar, the most famous spokesman for the Dalit community in India, as well as the author of the Indian constitution.

And then the aspiring anthropologist leaped into action. I asked a couple of the drivers about the sticker, and then they pointed to the sign in the intersection above the auto rickshaws, it also had a painting of Dr. Ambedkar on it. I asked what the text on the sign said, and they replied: Dr. Ambedkar Auto Stand/Sanga Bommasandra. 30 auto rickshaws working together in a group (sanga), and the drivers were all Dalits.

Further on I got to know more and more of the drivers, a couple of them very fluent in English, and I found myself with a great starting point of my study as the drivers were from different villages around the area, and presented a way for me to enter into them.

And the field goes on...

2006-10-08T02:13:00.000-07:00

So, this weeked I am in Bangalore city, yesterday I went to see INXS play at Palace Grounds. It was a good show, but not the same as it would have been with Michael Hutchence I think...after I met up with the brother of one of my indian friends and we went to a club called Spinn, it was loud and flashy, but quite good. After we went to a private party, all in all a good evening!

In the field things are moving, I am desperately looking for a new translator, but for now I have made friends with a Dalit auto driver who speaks reasonably good english, and also gets me around in the area which is pretty vast. I have made some interesting discoveries here, and the days pretty much go by with interviews, driving around in autos, visiting offices, and writing notes at home before relaxing in front of the tv.

Underneath you can see some pictures, of my house and some other things that are a part of my life nowadays.

J.

In the field - way out

2006-09-17T07:13:00.000-07:00

This will be a short post, as I am not connected with my Mac. I have settled in my house outside Electronics City, and the carpenters and painters have finally finished their work. Things are going well, the only problem is that I need to find a good translater and driver (in one person). Which is hard to find... People speak a variety of languages here, mostly kannada and telugu, but also hindi and a strange type of Tamil...

Well, that will be all for now, please drop me a line if you have the time!

Joakim

Some pictures (if it works this time)

2006-09-04T05:18:00.000-07:00

Here are some odd pictures, safe to say I will not regret getting a new camera for this trip!

Bangalore - shiny and dirty

2006-09-04T04:56:00.000-07:00

So, yesterday I arrived in Bangalore.

The first thing I saw when we hit the city was a big sign that read INFOSYS and behind it two GIGANTIC glass houses, designed in a futuristic style I have never seen before...and a 100 m down the road we hit the slums of the suburbs. Contrasts. Today I watched one of the city streets for about an hour, and the India I know from before seems far away. Here couples are holding hands (YOUNG couples even) Saris and Ambassador cars are a seldom sight. But I can't help the feeling that this town is clinging to modernity as well as it can, when the infrastructure carrying it is forever deteriating around it.

I am still in a hotel awaiting my house to get finished, so I have spent my days in Pondicherry working out questions and strategies for my fieldwork. It is time to let theories be theories, and to open up the anthropologist's mind. Let't hope it works:)

It has occured to me now that 5,5 months away from Norway is the longest period since I spent a year in the US almost 10 years ago. But I am lucky to have a quite strong safety net here; the surging modern city of Bangalore just 15 km away from my house, and a bunch of norwegians just a night busride from here:) It makes it easier to concentrate on my work, at least for me.

I hope you are all well wherever you are, drop me a line if you can!

Joakim

Back in Pondicherry

2006-08-25T06:00:00.000-07:00

So, here I am back again, and it has been a great experience coming back for a third time. Handshakes all around, people recognizing me on the streets; all in all it has been almost like coming home. The weather is hot, but bearable, a couple of showers and the seabreeze keeps us cool at night.

Today I am moving to Auroville to stay with the field chief Selva for a couple of days before I leave for Bangalore, it's going to be nice to get out of the city for a couple of days. But it also means no internet, så this will be the last post for a while.

Hope you are all safe and well, and if you should pass this way anytime soon, I have two bedrooms free in my Bangalore HOUSE:) Come visit!

All the best,

Joakim

So...here we go again:)

2006-08-19T03:59:00.000-07:00

It has not been much more than half a year since I left India, and now I am going back again, finally to do my fieldwork for my MA in Social Anthropology. You can read more about my project here (in norwegian): http://ugle.svf.uib.no/antro/?Kategori=854&strID=4862 and here (in english): http://www.uib.no/povertypolitics/research.htm (scroll down a bit)

So...for the next 5 months I will be living in Electronics City outside Bangalore in Karnataka. Definately a challenge, but this is also what I have been looking forward to ever since I started studying anthropology. And fortunately I have a great contact in Bangalore who has provided me both shelter and further contacts which will help start my fieldwork.

Before I go to Bangalore, I am taking a week off in Pondicherry, to see some friends, and just relax for a bit. This summer I have been working as a chef, something that is quite exhausting, especially during the tourist season...

I am also planning to do a lot mor photography this time around, as I have finally bought myself a digital SLR camera. So visit my blog now and then for more anecdotes, and pictures!

All the best,

Joakim

Hakekors, heimreise og ein nest siste post

2005-11-06T00:43:00.000-08:00

Overalt i sør-India ser ein hakekors. På veggar, på dørkarmane, på lastebilane. Det er berre det at dei ikkje er hakekors; dei er solkors. Eit sør-asiatisk symbol som har eksistert i mange hundreår før Tyskland som land var påtenkt i det heile tatt. Solkorset var ein måte å teikne sola på før ein hadde reiskap til å teikne heilt runde sirklar. Ein teikna "hakekorset" og så sirkelen rundt. Til slutt vart berre sjølve solkorset att, og brukt akkurat som ein hestesko over døråpninga, for å bringe lykke over huset og alle som besøkte det.

At eit slik symbol har blitt så og sei einsbetydande med nazismen er synd, og eg syns det er bra at indarane har holdt på sin meining med symbolet. Når alt kjem til alt, så er det jo deira symbol, ikkje Hitlers.

Når eg i sommar fekk mi andre tatovering, måtte eg også tenkje meg om. I 5 år gjekk eg rundt og tenkte på å få den norrøne bokstaven for J - Jera tatovert på armen. Men eg var, sidan alt norrønt no har til ein viss grad blitt assosiert med satanisme og nynazisme, redd for at det skulle bli oppfatta feil. Men så tenkte eg på solkorset. Om ikkje indarane hadde fortsatt å bruke solkorset med si originale meining, så hadde Hitler vunne. Han hadde for alltid blitt hugsa for nazismen, og dets symbol: hakekorset. At solkorset skal få tilbake si opprinnelige meining i Europa er kanskje drømmetenkning, men eg håpar inderlig at det ein gong i framtida vil igjen bli eit symbol på lykke, og ikkje grusomheiter.

Den norrøne bokstaven Jera - J, står for god avling og god innhøsting. Det står også for fruktbarheit og godt arbeid, at ein skal høste fruktene av godt arbeid fram i tid. Som med solkorset så håpar eg at runebokstavane kan få behalde si opprinnelige meining, og ikkje bli symbol for nynazisme og det som verre er. Derfor valgte eg å ta tatoveringa. For om ingen brukar symbola på den måten som dei opprinnelig var brukt, så vil dei som brukar dei til å spre sinne og ondskap få kontroll over dei. Eg bryr meg ikkje om at nokon kanskje vil tru at eg er satanist eller nynazist når dei ser tatoveringa, om dei virkelig trur det, så får dei ta kontakt med meg, så skal eg heller fortelje dei kva symbolet egentlig betyr. At det er ei kjærleiksrune, og har ikkje noko med nazisme, onde makter eller satanisme å gjere.

No er eg inne i den siste veka mi i Pondicherry. Dei fleste andre er reist heim igjen, og det regnar nesten konstant og det er fuktig i lufta. Eg har fått meg flybillett heim kommande fredag, og kjem vel heim igjen til Førde litt over 11 om kvelden fredag. Tida her nede har gått fort, og eg er glad for at eg har muligheita til å komme ned igjen her neste år under feltarbeidet mitt. Dette blir kanskje siste posten min her, om eg ikkje skriv ein til når eg kjem heim igjen, vi får sjå. Uansett håpar eg at det har vore artig å lese det eg har skreve:)

Joakim

Litt om reisa+et par bilder

2005-10-23T05:12:00.000-07:00

Ein søndag kveld sette eg meg på nattbussen til Madurai og kom fram i halv 5 tida på morgonen, ein dag forsinka, men blei likevel møtt av ein representant frå People Watch Tamil Nadu, menneskerettighetsorganisasjonen eg hadde vore i kontakt med på førehand. Ein dags forsinkelse her nede tilsvara vel det å komme ein time for seint til ein avtale i Noreg. Slett ikkje uvanleg.

I Chockikulam utanfor sjølve Madurai blei eg innkvartert hos nokre andre utanlandske internships som jobba enten ved People Watch senteret, eller med andre prosjekt med tilknytning til dei. Sabine frå Tyskland, Dave frå England, Tim frå Australia og Gayathri frå USA. Dei tok alle godt imot meg og eg fekk høyre mykje spennande om prosjekta dei holdt på med, alt frå vurdering av hjelpearbeidet etter Tsunamien til eit HIV/AIDS Awarement program som no skal lanserast i store delar av India, ettersom India seglar opp til å bli det landet med nest høgast antall HIV-smitta i verda, kun slått av Afrika.

Hjå People Watch fekk eg snakke med mange som jobba med rettighetane til Dalitane, lavkastane, mange av dei var på eit 10 vekers internship program for å bli lært opp i korleis ein leverer klagemeldingar på politiet (som ofte ikkje tar tak i episodar der lavkastemenneske blir fysisk misbrukt, jaga vekk eller rett og slett drept), dei fekk opplæring i korleis rettsystemet og lovene forholde seg til Dalitane, og mange andre ting som gjer dei i stand til å organisere seg betre i dei statane dei kjem frå. Prosjektet begynte i Tamil Nadu, men dekkjer no 15 statar.

Eg besøkte også Sree Menakshi tempelet i Madurai, som er eit av Indias mest kjende. Og stort. Sjølve heilagdomen i tempelet er stengt av for ikkje-hinduar, men det var nok å sjå likevel, spesielt ein enorm hall med (seies det) 1000 søyler til saman. På grunn av Navarathi-festivalen var tempelet smekkfullt med folk, men det var likevel overkommeleg, og ein utrulig fin opplevelse.

Etter ei veke i Madurai ved dette senteret, så tok eg bussen til Kodaikanal tidlig fredag morgon. Etter eit par timar køyring mot fjella, begynte den sakte stigninga opp mot den gamle amerikanske fjellstasjonen 2190 meter over havet. Utsikten var spektakulær på veg opp, men dessverre har videokameraet mitt begynt å fuske ein smule, så det blei uheldigvis ikkje filma så mykje på veg opp. Samt sat eg på feil side av bussen, selfølgelig. Men nokre bilete fekk eg no tatt.

Kodaikanal er ein liten by, ca 12 000 innbyggarar, og er eit populært reisemål både for turistar utanfrå, og for indarar generelt. Mange reiser hit på bryllaupsreise for å oppleve den flotte naturen (som nesten liknar litt på Noreg), få fri frå den intense heten i lavlandet (temperaturen om natta når heilt ned til 4-5 grader om vinteren). For første gang opplevde eg å sjå frostrøyk når eg gjekk ute om kvelden, indarane gjekk med boblejakke og hue, og det kunne begynne å regne kor tid som helst. Noko det også gjorde. Eg fekk ein mistanke når eg såg at alle indarane gjekk rundt med paraply. Det ser ein ikkje andre stader i Sør-India iallefall.

Dagane i Kodaikanal gjekk med til å slappe av, gå på fjellturar, ta sightseeingar og snakke med ulike andre turistar eg møtte her og der som også var på rundreise i Sør-India, etter å ha reist rundt i nord. På grunn av den behagelige temperaturen og ein ekstra fjelltur, så blei opphaldet utvida, og først på mandag kom eg meg avgårde til Trichy, ein middels stor by som ikkje er noko særleg meir enn eit trafikk-knutepunkt for buss og tog i Sør-India. Tirsdag morgon sette eg meg på bussen tilbake til Pondy. Utruleg kor sliten ein blir av å reise rundt, om det berre er i 10 dagar, noko som har tæra litt på reiselysta mi, og eg vurderer no å droppe ein stressandes tur i Nord-India til fordel for å slappe av ei veke her i Pondy og skrive ferdig semesteroppgåva mi, for så å reise heim litt tidligare enn planlagt.

Denne gongen er eg her også for andre gong, og det fristar å få gjort ein del ting som eg ikkje fekk gjort sist gang eg var her, som å få sydd seg ein par dressar, som eg no har fått gjort, og skal hentast i morgon. Eg og Ulf som eg bur med har fått sydd oss kvar vår kvite dress, komplett med kvit vest, svart skjorte og slips, samt ein svart dress med lyse striper, den og med skjorte, alt håndsydd, alt saman til den nette pris av 11 000 rupi, eller rundt 1670 kr.

Ellers går no dagane med til å skrive på semesteroppgåva, gå på stranda, den obligatoriske brunfargen må jo på plass (les: tskjorte-skillet må vekk), og ellers tuslar vi no rundt i byen og ser på litt forskjellig.

Ja, og nedanfor er det et par bilder, tar så lang tid å laste dei opp, at dette for holde for denne gong.

Joakim

Ei heilag jomfru, eit Dansk fort og ein Pir Dargha – på tur med professor Jacobsen

2005-09-29T04:34:00.000-07:00

Dette her blei ein lang post, men vi var tross alt på farten frå klokka 7 om morgonen til halv 1 på natta, så vi fekk med oss en del spennande+ein par timar grisekøyring på dårlige indiske vegar. Temaet for turen var delte heilagdomer i India, noko vi har lest om i pensum den siste tida. Og kva er vel bedre enn å sette seg i ein buss og oppsøke desse heilage plassane som er omtalt i bøkene?

Vi begynte reisa med buss til Tranquebar nokon timar sør for Pondy, der det for 300 år sidan var ein Dansk-Norsk koloni, oppretta for å drive krydderhandel, men også der dei første protestantiske misjonærane i India arbeidde, på oppdrag frå danskekongen. Ingen danske misjonærar ville reise til India, så det endte med at to teologar frå eit tysk universitet begynte misjonering blant tamilane i Tranquebarområdet. Dei to tyske teologane var svært språkinteresserte og lærte seg raskt Tamil (noko eg sjølv veit ikkje er lett) og omsatte faktisk bibelen til Tamil, for første gong i historia. Seinare blei det også oppretta det første Tamilutdanninga i vesten ved eit tysk universitet, på grunn av arbeidet til desse to misjonærane.

Til neste år er det nøyaktig 300 år sidan desse to kom til Tranquebar, og Danmark har satt i gong ei storstilt feiring i lag med den Danske Tranquebarforening, som no pussar opp det danske fortet i byen, held ved like museumet, ”Kongens Gade” hovedgata i byen, og har til og med investert i eit hotell like ved fortet, og vil no starte med dansk pakketurisme. Høyrer eg nokon sei nykolonialisme?

Etter ei forelesning, om akkurat det her, fortsatte vi turen til Velanganni, der det i 1550 blei oppretta eit ”shrine” til ære for jomfu Maria, sidan nokon portugisiske sjøfolk hadde komme ut for ein forferdelig storm, bedt til jomfru Maria, og komt seg trygt i land, i Velanganni. Etter kvart vart denne historia kjend i store delar av sør-India, og pilgrimar begynte å kome til det vesle alteret/kirkebygningen nede ved sjøen, der sjøfolka hadde komt i land, først kom det mange kristne, men etter kvart blei ”The Lady of Good Health in Velankanni” tilbedd av hinduar så vel som muslimar. Mirakelhistorier begynte å versere, og i dag er the Lady of Good Health mest kjend for å gjere sjuke folk friske, hjelpe folk å kome seg gjennom studiane og andre lykkebringande ting, noko som er veldokumentert i museumet på staden, der folk har ofra sølv-føter, sølvarmar, sølvstetoskop, sølvauger, sølv-ditt og sølv-datt som takk for helbreding, eit godt liv, gode karakterar, osb. Med den enorme kvite kyrkja og ein nærmast Las-Vegas prega industri av butikkar rundt, var det heile både ein spennande men likevel skremmande opplevelse. Staden var forresten full av skilt det det stod ”You are now entering a Holy Place” Likevel kunne ein kjøpe luftpistolar der.

Etter ein par timar i Velanganni fortsatte turen til Naigore, der vi skulle besøke ein muslimsk Pir Dargha, det vil sei grava til ein kjend muslimsk ”helgen” av ein sort. Ein mann som har utført mirakel, spådd profetiar, gitt gode råd, eller på ein eller anna måte blitt rekna som ein mann som var nærare Allah enn vanlige folk. Det første ein kan bemerke er at dette ikkje er noko vanlig praksis i Islam i det heile tatt, dette er noko dei Indiske muslimane har begynt med, for det andre, som med jomfru Maria i Velanganni, så tiltrekkjer denne heilagdomen seg både hinduar og kristne, som kjem der for helbredelse og for å bli velsigna av den heilage Piren. Dei einaste av oss som fekk kome inn i det aller heilagste, grava, var gutane, så eg og Ulf og professor Jacobsen fekk gå inn dei 7 dørane som leda inn til grava, og ta på marmorsteinen som var lagt ned foran kista. Det var varmt som i ei badstu, og røykfullt av røykelse som brant i alle krinkar og krokar. Ein blei svimmel, men om det var av religiøs overtyding veit ein ikkje heilt.... I en annan del av Darghaen var det eit fotavtrykk som Piren hadde laga i golvet ein morgon når han stod opp (i steingolvet...), dette blei seinare fylt med sølv, og blir no tilbedt spesielt av kvinner som har vore utsatt for hekseri og liknande styggedom, og det blir sagt at å berøre fotavtrykket er nok til å fri deg frå alle forbanningar. I det store og det heile var det ein veldig spesiell atmosfære i heile Darghaen, og ungane som sprang rundt der inne syns det var utrulig morosamt med digitalkamera og videokamera, og stilte villig opp i meir eller mindre heilage positurar. Forståeleg nok blei vi nok eit merkelig skue for dei fleste der inne, ein gjeng med kvite jenter og gutar, valsande inn i noko som ikkje mange turistar besøker, om nokon i det heile tatt veit om denne Darghaen bortsett frå religionsstudentane i Kulturstudier.

Ellers har nesten alle studentane fri neste veke, og mange skal ut og reise i Sør-India, inkludert meg. Eg har valgt å reise aleine denne gongen, og antagligvis tar eg turen til fjellbyen Kodaikanal først til helga, for så å reise til Madurai der eg skal jobbe for People Watch India, ein menneskerettighetsorganisasjon, og etter det tar eg meg ein par dagar fri i Rameswara, den lille spissen av India som strekkjer seg ut i havet mot Sri Lanka. Der skal det visstnok være fine strender og ikkje så mange turistar, så det ser eg fram til. Eg håpar også at opphaldet mitt hos People Watch i Madurai vil gje meg god kunnskap å bruke både i semesteroppgåva mi og til mastergraden min til neste år.

Ellers er det som alltid varmt, men no har det begynt å komme ein del tordenstormar om kveldane, og det regnar kraftig under desse. Men når sola steikjer heile dagen, så er det meget velkomment med desse regnskurene, så ingen sure miner på grunn av litt temporært bergensvær:)

J.

Kvardagen snik seg på

2005-09-21T07:24:00.000-07:00

Etter ei stund, kvar enn ein er, så blir til slutt til og med dei ved første augekast bemerkelsesverdige ting til slutt kvardagen rundt ein som ein må forhalde seg til om ein enten studerer eller jobbar, eller begge deler. Det er sikkert ikkje vanskelig å forstå at etter ei stund blir språkproblem, intens hete og innpåslitne selgarar mindre og mindre sjarmerande, og ein ynskjer seg bort av og til. Heldigvis er ikkje dette noko verdvarande følelse, iallefall for meg, men av og til er det godt å stenge "India" ute, kanskje gøymt vekk på ein restaurant med aircondition, i senga med ein film på pc'en, etc.

Derfor var det godt å oppdage at dvdar, med heilt grei kvalitet, kostar 6 kr stykket. Copyright? Nei, det har vi ikke sett.

Ellers, som dykk kanskje forstår, så går ting sin skeive gong her nede, nokre er sjuke, nokre er på tur, nokre gjer oppgåver, nokre gjer dei ikkje, men midt oppi det heile stortrivest alle med å være her nede trur eg. India kan være vanskelig å takle, men er ein rund i kantane, så går det som oftast bra.

Bilder, kjem som sagt, snart. Dagane er korte her nede, og etter 4-5 timar undervisning i 35 grader, så er det ikkje så fristande å setje seg ned umiddelbart å fikse bilder og lage film. Med det kjem.

Håpar dykk ikkje regnar bort der oppe i nord!

J.

Kvar mann sin mage

2005-09-13T06:58:00.000-07:00

Jess, då har vel heile studentgruppa (inkludert meg sjøl) vore gjennom den obligatoriske magesjauen. Så ferdig med det.

Helga har vi tilbrakt i Mamallapuram, der vi besøkte eit av dei siste stammesamfunna i India, the Irulas (slangefangarane/temmarane), budde på Hotel Seabreeze, blei plaga av utallige steinselgara, såg the famous Shore Temple, og ellers låg sjuk i senga. Og ja, denne gongen reiste vi også til Crocodile Bank, der eg fekk halde ein babykrokodille på ca 1,5 meter. Artig.

Sjuk i magen ja. Det KAN hende det hadde noko med at vi på torsdagen hadde oss en safari ut i jungelen og drakk gjæra kokosnøttpalmesaft (naturlig alkohol so to speak), og så åt vi krabbe. Fremdeles ute i jungelen. Ein kan ikkje sei at det var heilt sanitært, men moro lell.

Ellers er det begynt å florere obligatoriske oppgåver og innleveringar til dei fleste bortsett frå meg (sidan eg berre tar ett fag), så eg har god tid til å lese det eg skal og også gjere ferdig sommarjobben min, som eg har planlagt skal publiserast før Jul ein gong. Ein prøver å nytte dagane så godt en kan, for når kvelden kjem så sig trøttheita fort innpå etter ein lang dag i sola/skyggen (begge delar er nesten like varmt).

Resten av tida sit eg helst og funderar på feltarbeidet mitt. Eg har allereie fått invitasjon til både Madurai og Bangalore for å møte NGO's som gjerne vil hjelpe meg med å gjennomføre eit feltarbeid med Dalitane som fokus. Det begynne å teikne seg eit bilete av neste års opphald her. Og eg trur verkeleg det var ei rett avgjerdsle å komme ned att hit før eg tar til på sjølve masterstudiet. Forspranget er større enn ein trur. Nettverk. Tolk. Informasjon. Vener ikkje minst. Har ein pengar og vener i India så er alt mogleg.

Eg har forresten begynt å lære meg Tamil, og tar privattimar kvar mandag. Det går ikkje så fort, men mykje fortare enn eg hadde trudd faktisk, enda ein fordel før feltarbeidet. Og så er det moro å sjå reaksjonen på Indarane når du bemerka at dei snakka om deg bak ryggen din..;)

Men no skal eg ete.

Håpar at alle har det bra der heime!

J.

Lukta av minner

2005-08-29T06:48:00.000-07:00

Så.

No er eg "heime". Det er ikkje mange gonger ein kan reise tilbake til ein plass etter 3 år, og gli rett tilbake i ein kvardag som for ei veke sida virka fjern og uverkeleg, men som no, berre etter 3 dagar har blitt både verkeleg, og enda bedre enn eg sjøl hugsar det. Eg har møtt igjen gamle vener, besøkt alle stamplassane, helst på tempelelefanten og drukke milk tea med Rajo på studiesenteret igjen. Generelt sett har gjensynet med India vore over all forventning.

I morgon byrjar forelesningane så smått, det skal bli godt å komme i gang med studiane igjen.

Dette blir berre ei kort oppdatering, kjem snart meir, med bilder, så snart som romkameraten min Ulf har fått investert i digitalkamera.

Vanakkam!

J.

Bombay var det visst...

2005-08-23T01:56:00.000-07:00

Ja, heh, det var visst Bombay eg skulle innom på vegen ned til Madras, ikkje Dehli. Såg eg på billetten min no. Cecilie fortelle meg at sist blei ein hel del bagasje (og studentar!) vekke i Bombay, antagligvis pga innsjekkinga på Gardermoen. Vi får håpe det ikkje skjer denne gongen.

Vi ankjem Madras klokka halv 3 om natta, natt til Lørdag. Så skal vi ta buss ned til Pondy. Eg trur kanskje vi kjem til byen akkurat når sola kjem opp frå havet. Det er ikkje det at eg ikkje har sett soloppgongen i Pondy før, men det blir spanande å sjå fjesa til dei 28 andre i bussen, når vi kjem køyrandes inn i den vetle byen så tidlig, og berre tempelvoktarane er våkne, og gjer sine første puja. I det sola går opp.

J.

Ei førebels reiserute

2005-08-10T13:17:00.000-07:00

No er flybillettane og reiseforsikringa betalt og eg er nøyaktig 10010 kr fattigare. Turen går til Madras den 26. August, via Frankfurt og Dehli, så då får vi berre håpe at bagasjen kjem like langt som meg:)

Etter planen skal eg vere i Pondicherry fram til 4-6. November, før eg begynne å tråkle meg nordover til Dehli, Varanasi, Jaipur og Agra er dei einaste fastsette reisemåla endå, men eg håpar å få tid til å stikke innom ein og anna avkrok på vegen. I Dehli må eg være seinast den 23. November for då går flyet mitt heim att (om eg får plass på det, eg står fremdeles på venteliste, men i følge Sonia på reisebyrået så skulle det ordne seg til den tid...får vi håpe)

Er det nokon som trenge en koffert? Eg må nemlig bytte den i en sekk. Ein stor en.

No blir det ikkje fleire postar før eg kjem fram til Pondy trur eg, eg har alt for mykje å ordne før eg reiser at tida til å fortelle om det heile ikkje strekkjer til:)

J.

Transitt Oslo, Pondy neste

2005-07-27T08:04:00.000-07:00

Så, no er det ikkje lenge igjen til eg forlate Oslo by til fordel for Pondicherry (Pondy) i India for å jobbe, studere og forske. Har så vidt begynt å tenkje på visum, reiseforsikring, billettar og ikkje minst reiserute.

Heldigvis skal Ken og Hanne hjelpe meg med dette denne veka, dei har vel vore i India ein 20 gongar til saman, og kjenner til nokon av avkrokane i India som er verdt å sjå.

Reiseruta er ein ting, pengane er ein anna sak, og tida. Kor mykje pengar og tid som vil gå for å besøke eit utval av plassar i dette gigantiske landet (det er ikkje utan grunn at dei kallar det eit "subkontinent") er det ingen som veit.

Men, som vanlig dumpar eg vel rett oppi noko fint til slutt, det pleier å ordne seg slik sett for meg. Heldigvis.

Vidare vil eg legge inn litt bilder og slikt her, og prøve å gje eit bilete av kva India er for meg.

Ein ting er sikkert. India er ambivalent. Først varmar det hjartet ditt. Før det stikk eit djupt sår i det som neppe vil gro med det første.

Så, no er bloggen påbegynt.